Reidar Olsen: Cuphelten som ble fotballproff i USA

CUPEVENTYRET I 1962

– Vi kom til 4. runde i cupen 1961, men det var selvfølgelig ingenting mot Haugar som gikk helt til finalen dette året. En kjempeprestasjon som for alvor satte Haugesund på fotballkartet.

Og året etter var det vår tur. De innledende rundene ble en ren formalitet med kalassifre som 7-0 over Fana,  6-0 mot Odda, ny 6-0 seier mot  Djerv (Bergen) før vi trakk toppserielaget Eik (Tønsberg)  i 4. runde  på Haugesund Stadion. 7.000 tilskuere så at vi vant 3-0,  forteller Reidar som nå hadde  voktet Vard-målet i seks timer med cupfotball uten å slippe inn mål.

Men nå ventet Fredrikstad, ”Kongen” i norsk fotball på den tiden. Året i forvegen hadde de banket Haugar 7-0 i cupfinalen, og til Haugesund kom de direkte fra Europacupfotball mot selveste Ajax. Sannsynligvis trodde Fredrikstad at Vard bare ville bli en ren formalitet, nærmest en ”walk over” til semifinalen. Men 15.000 elleville tilskuere heiet oss fram til 2-1 seier.

Etterpå stormet publikum banen og bar oss på gullstol til garderoben.  Det var nesten ikke til å tro, sier Reidar Olsen med et smil om munnen.

SLO ROSENBORG I TRONDHEIM

– Det er 57 år siden vi dro til Trondheim og slo Rosenborg 3-2 e.e.o i semifinalen. 25.000 trøndere, og en håndfull  haugesundere, så Vard sikre seg cupfinaleplassen. For meg er det nesten som det var i går, sier nå 81 år gamle Reidar Olsen.

Kampen ble for øvrig noe ekstra, ekstra. Nå var det slutt på å bli undervurdert. Rosenborg hadde dessuten fordel av hjemmebane. Og så vant vi likevel, mot alle odds.

Jubelen og stemningen i garderoben etter kampen var ekstatisk. Og midt i det hele satt lagkapteinen vår, Arne Pensgård, og gråt av glede.  Han hadde debutert som 15-åring på A-laget 1937, men  mistet mange av sine beste år p.g.a. 2. verdenskrig (1940-1945).  Arne hadde vært med i tykt og tynt for Vard i alle disse etterkrigsårene. 16 kretskamper for Rogland hadde han spilt. Mange mente at han kunne vært  landslagsspiller, hvis han hadde spilt for Viking.  Men for Arne Pensgård var det bare Vard. Og her satt han, 40 år gammel,  og var klar for cupfinalen på Ullevaal.

Finalen mot Gjøvik/Lyn ble dessverre et antiklimaks. Her hadde vi slått ut storheter som Fredrikstad og Rosenborg; scoret 27 mål på vår veg til finale – og så endte det med et forsmedelig 2-0 tap.

Men ingen kan ta fra oss gleden av det vi opplevde, og at vi tross alt fikk spille cupfinale på Ullevaal, sier Reidar Olsen.

PROFF-FOTBALL  I USA

– Det var Per Grønningen,  som selv hadde spilt halvproffesjonell fotball i USA, som overtalte meg til å bli med til Chicago og spille fotball for NAF (Norwegian American Fotballclub) i 1965.

Så ville tilfelle at det ble interesse for å starte opp med proffesjonell fotball i USA, og det endte med at  Chicago Mustangs kjøpte meg fra NAF.

Vi spilte i en landsomfattende serie, men selv om det var mange dyktige spillere på lagene, fenget ikke fotballen interessen blant amerikanerne den gangen.  Fotballen sto helt i skyggen av basketball, baseball, amerikansk fotball og ishockey.

Laget vårt besto av mange gode spillere fra både Europa og Sør-Amerika, og treningsforberedelsene var det ingenting å si på.  Vi var en måned i Chile, en måned i Florida, en måned i Europa og kombinerte trening med kamper mot gode lokale lag, før den nord-amerikanske  begynse sin sesong.

En av de kampene jeg husker best er serieoppgjøret mot San Diego. De hadde brasilianeren Vava,  verdensmester med  Brasil i 1958 og 1962, som sin store stjerne. To ganger fikk Vava  prøve seg fra straffemerket; begge gangen reddet jeg, minnes Reidar Olsen som hadde Tsjekkoslovakias VM-keeper fra 1964 (tsjekkerne tok sølv) som keepertrener. Jeg lærte utrolig mye av ham. Først og fremst  feltarbeid og plassering på streken, sier Reidar som med beklagelse måtte se at proff-eventyret stoppet etter to år. Da var det slutt på pengene og investorer for amerikanerne, og han valgte å ta familien med seg og dra hjem til gamlelandet igjen.

Dette er Chicago Mustangs, laget som Reidar Olsen voktet målet for i den amerikanske proff-ligaen i 1966-68. Reidar er nr 2 fra høyre i forreste rekke.

TILBAKE I VARD

Vel tilbake i Haugesund høsten 1968 meldte Reidar Olsen seg til tjeneste igjen i Vard. Sammen med gamle lagkamerater som Per Sønstabø, Øyvind Risanger, Tollef Nordvik,  Rolf K. Johnsen og Øivind Sande dannet han ryggraden  i det unge Vard-laget som rykket opp i 2. divisjon i 1970, og som ble opptakten til Super-Vard i 1975. Da hadde Reidar Olsen for lengst lagt opp.

250 A-kamper var nok.

– Siden ble det old boys-fotball, diverse tillitsverv og mye dugnadsarbeid i klubbhuset og Vardhallen, sier Reidar Olsen som stadig storkoser seg  sammen med gamle venner i Vard.

– Seniorgruppen i klubben møtes til tur og kaffedrøs  hver mandag på klubbhuset. Da har vi som regel mye på hjertet, sier Reidar som er imponert  over det som skjer i den lokale fotballen med FKH.

– Det er med en viss misunnelse jeg ser på de mulighetene dagens fotballspillere har til å utvikle seg. Det var andre tider da vi holdt på med vår amatørfotball på 1960- og 70-tallet.

Men en ting er likevel helt sikkert: Vi hadde det minst like gøy, og i et kameratskap som varer livet ut, sier den gamle keeperkjempen, av mange regnet som Vards beste keeper gjennom tidene.

Reidar Olsen har aldri sluppet Vard-miljøet, og har gjort klubben mange tjenester som trener, tillitsvalgt og medlem av dugnadsgjengen. Stadig er han å treffe i Vard-miljøet. Her står han sammen med gamle venner i ”minne-kroken” på Vardhuset. Fra venstre: Rolf K. Johnsen, Per Sønstabø, Harald Bersaas og Reidar Olsen.Til sammen spilte denne kvartetten 1115 A-kamper for Vard. Per fikk også med seg A-landskamp for Norge, mens Harald var ubenytttet reserve på A-landslaget mot Sverige i 1962. Reidar var kretslagsspiller for Rogaland. Foto: Eirik S. Lund/Foto Erik

Share this...

Facebook

Pinterest

Twitter

Linkedin