Nå knekker Vardmodellen jentekoden

Oddbjørn Skartun er leder for Vardmodellen, og trener for laget til Nasma (18) og
lagvenninnene.

Foto: Lars Fisketjøn

Trillende baller som sparkes fra fot til fot. Trippende jentebein som forflytter seg i
slalåmformasjon mellom små kjeglehatter. Store smil som sprekker opp et alvorstynget
ansikt. Små svettedråper som renner ut av en hijab. Vards nye jentelag er på trening igjen –
og forhåpentligvis er dette bare starten på en helt ny epoke i klubben.

– Jeg har bodd i Norge i fire år, og går på helse- og oppvekstfag på videregående skole. Der
har jeg lært at det er godt å bevege seg, og at det er viktig å være ute i aktivitet. Derfor
hadde jeg lyst til å begynne å spille fotball, og til nå har det vært veldig kjekt, sier
Nasma (18).

Det eneste hun og lagvenninnene savner nå, er enda flere medspillere.

– Helt fra kulturdepartementet på toppen og ned til oss i Vard har det over tid vært et
fokusområde å integrere jenter med innvandrerbakgrunn i fotballen. Vi ser at hovedvekten av
de som kommer inn i fotballen gjennom Vardmodellen er gutter, men det er jo like mange jenter
som kommer til Norge. Dette har vi jobbet lenge for, sier Oddbjørn Skartun.

Den tidligere toppspilleren er leder for SK Vard Haugesunds integreringsprosjekt Vardmodellen,
og trener for klubbens nyeste lag bestående av tenåringsjenter med flyktning- eller
innvandrerbakgrunn. Koden knekte klubben sammen med sin samarbeidspartner Breidablik
læringssenter, som tilbyr språk- og fagopplæring for mennesker med andre morsmål enn norsk.

– Sammen med Breidablik læringssenter arrangerte vi en aktivitetsdag der vi inviterte hele
familier, samt lærere og andre fra skolen. Vi hadde trening i hallen for hele skolen, og
etterpå hadde vi møte på klubbhuset med mat og samvær. Da fikk vi vist fram at det er kjekt å
være i Vard, og at vi som er med i klubben er til å stole på. Et resultat av denne
aktivitetsdagen var at fire jenter på samme alder ville begynne å spille fotball, forteller
Skartun.

På de første treningene har det vært seks-sju jenter med. Håpet og målet er at laget skal
vokse seg større, og at jentene skal integreres i idrettslaget som ordinære medlemmer. Å
rekruttere jenter, uansett alder, har ikke Vardmodellen klart tidligere – hvert fall ikke i
Skartuns tid som prosjektleder.

– Jeg har ikke noe register over hvem som har kommet inn gjennom Vardmodellen tidligere, men
så lenge jeg har vært her har vi ikke fått inn noen jenter før nå. Heller ikke blant de
yngste. Nå er vi blitt kjent med flere familier der vi vet at det er mange jenter som er
fire-fem år, og har eldre brødre i Vard. Om vi gir dem ett år eller to håper vi de jentene
også kommer inn i klubben, men det har vist seg å være en vanskelig nøtt å knekke, sier han.

Dette er Vardmodellen

Det er nemlig dette som har vært Vardmodellens visjon siden 1995. Å integrere og inkludere
mennesker med flyktning- eller innvandrerbakgrunn inn i fotballklubben. Prosjektet hadde sin
storhetstid fra starten av 90-tallet og fram til omkring 2014. Arbeidet klubben gjorde i
denne 20-årsperioden har satt spor langt utenfor Rogaland. Kronprinsparet har besøkt
Vardmodellen, Ap-nestor Jonas Gahr Støre det samme, og dagens AUF-leder, Mani Hussaini, har
selv vært del av prosjektet og i ettertid snakket veldig varmt om arbeidet klubben gjør.

Etter noen magre år uten det store trøkket rundt arbeidet med Vardmodellen kom Oddbjørn
Skartun tilbake til klubben foran forrige sesong, og siden har han gjennom en halv stilling
tatt jobben med å puste liv i prosjektet igjen.

Se video: Slik fungerer Vardmodellen. (NB! Videoen er noen år gammel.)

Kort fortalt er Vardmodellen et integreringsprosjekt i to deler. Den første delen heter
«Første trening i Vard,» og er beregnet på barn og unge i alderen 6-19 år. Gjennom
samarbeidspartnerne flyktningetjenesten i Haugesund kommune, Breidablik læringssenter, NAV
Haugesund og Røde Kors kommer Vard i kontakt med familier som integreres til idrettslaget.

– De fleste vi får inn har nettopp kommet til landet. Da blir vi satt i kontakt med dem via
våre samarbeidspartnere. Nøkkelen til integreringen er et introduksjonsmøte, for om vi bare
gir dem treningstidene og ber dem møte opp, kommer de aldri. De har lav tillit til oss, lav
kapasitet til å komme seg på trening, kan ikke språket og vet heller ikke hvor noe er, sier
Skartun.

Foto: Lars Fisketjøn

Vanligvis er hele familien med på introduksjonsmøtet, sammen med tolk og veldig ofte
representanter fra flyktningetjenesten ettersom de allerede har fått innpass og tillit hos
familien. Målet med møtet er at familiene får tillit også til Vard, og ser at det er et sted
det er trygt å sende ungene.

– Vi har alltid en startpakke med til dem der de får fotballsko, ball og ryggsekk. Mange barn
kommer fra dårlige kår, og for flere av dem er dette de første fotballskolene de får. De blir
utrolig glade og takknemlige. Noen vil ikke gå hjem fra introduksjonsmøtet, de vil bare være
her og spille fotball med de nye skoene og den nye ballen sin. Det er utrolig kjekt å se,
sier Skartun.

I perioden etter introduksjonsmøtet kobles familiene opp til en frivillig veileder i Vard.
Veilederen følger opp barn og voksne i møte med fotballklubben, og hjelper dem både med
praktiske og sosiale utfordringer den første tiden. Hvor lenge veilederne er involvert
varierer fra barn til barn og familie til familie.
– Visjonen til Vardmodellen er ikke bare å få med ungene, men her skal hele familien ha et
tilbud. Familien skal være med. Tanken er at foreldre skal være med som heiagjeng, lagledere
eller oppmenn slik at de også får et sosialt nettverk. Vi oppmuntrer dem til det, og ser at
det hjelper dem å komme inn i et norsk miljø, sier Skartun.

– Lykkes dere med denne visjonen?

– Ja, vi lykkes med det. Det er utfordrende å få med kvinner, der ser vi at det er en helt
annen kultur. Men veldig mange menn er med rundt fotballagene nå, og følger barna sine på
trening. En er i gang med å bli oppmann, og har lyst til å bidra rundt laget. Det er bra,
sier Skartun.

Integrering av jenter

Tilbake på treningsfeltet arrangerer den tidligere FKH-, Vard-, Bryne- og Sandnes Ulf-spissen
konkurranser for jentene. Føring, pasning og kappløp med ball. Alle spillerne er ikke like
øvet, men de små feilene som begås møtes kun av godhjertet latter og store smil fra
lagvenninnene.

– Hele poenget med Vardmodellen er at barna som kommer inn i Vard skal spille på vanlige lag
i klubben vår. Hvis ikke hadde det ikke vært integrering. De skal få venner, samt lære seg
språk og kultur. Det er også målet å få til for jentene, men per dags dato har vi et vakum i
ungdomsfotballen, og ingen jentelag over 13 år. Gjennom våre samarbeidspartnere jobber vi med
å få med flere jenter på laget, sier Skartun.

Blant annet er det kommet noen jenter fra Røde Kors sitt «Med i Gjengen,» et prosjekt for
unge som som mangler sosialt nettverk. Her er det blant annet jenter som har bodd i Norge mye
lenger, snakker språket og kjenner kulturen.

– Vi ser på guttesiden at jungeltelegrafen jobber veldig for oss, og håper det gode ryktet
skal spre seg, slik at vi kan vise at Vard er en god og trygg plass å være også for jenter,
sier Skartun.

Trenger flere frivillige.

Foto: Lars Fisketjøn

Etter et drøyt år i jobben, er Skartun fornøyd med hvordan Vard har klart å gjenoppbygge
integreringsarbeidet. Per dags dato er det 40 barn i klubben som har kommet inn gjennom
Vardmodellen, men med kun fire frivillige å ta av har klubben et skrikende behov for mer
hjelp.

– Vi trenger flere frivillige veiledere, slår Skartun fast.

Veilederne følger opp barna og foreldrene på alt fra én til fire treninger i uken, og hjelper
dem å finne sin plass sammen med alle de andre i fotballklubben. Men hva får man igjen for å
ta på seg en slik veileder-rolle på dugnad?

– De frivillige får magiske øyeblikk. Samfunnsbidraget fra veilederne er selvsagt viktig, men
aller størst er den menneskelige biten ved at du faktisk klarer å hjelpe noen til å få en
bedre hverdag. I tillegg er man ute blant folk, blir kjent med kjekke lagledere og foreldre
rundt lagene, og så blir man veldig godt kjent med familiene til de nye barna. Jeg merker at
de fire veilederne som er med i dag synes dette er kjekt og givende, hvis ikke hadde de nok
sluttet, sier Skartun.

Han er også snar med å berømme alle de andre som er med i idrettslaget. Trenere, lagledere,
oppmenn og spillere.

– De som er ute på feltet gjør en utrolig god jobb. Trenere, lagledere og lagkamerater er
alle flinke til å ta imot nye spillere på en god måte. Du ser at ungene også er opptatt av
dette, og jeg har bare gode opplevelser fra disse møtene. Ungene er kjempepositivt innstilt
på å hjelpe, og det gjør godt å se, sier han.

Det er nemlig noe med fotballens universelle språk.

– Alle har et forhold til fotball, og spesielt med unger ser vi at det fungerer veldig godt.
Om to unger ikke snakker samme språket, kan vi likevel bare slenge en ball ut til dem, og så
har de det utrolig kjekt sammen. Det er utrolig hvor godt virkemiddel fotball kan være, sier
Skartun.

Selv finner han også stor glede i sin nye jobbhverdag.

– Det er noen magiske øyeblikk. For eksempel når barna får sine første fotballsko. I den
norske kulturen har vi mye å lære når vi ser at et par fotballsko til 400 kroner gjør barna
helt overlykkelige. Det er gøy og givende å se de menneskelige verdiene i denne jobben, og
selv om det er mange timer med administrasjon, søknader, møter og tekstmeldinger der vi
misforstår hverandre fordi vi ikke snakker samme språk og så videre, så er det de gode
øyeblikkene jeg husker på, sier han.

Voksenfotball i hallen

Vardmodellen henvender seg ikke bare til unge fotballspillere, men også til voksne. Gjennom
tiltaket «Åpen hall» tilbyr klubben gratisfotball for alle fra 19 år og oppover hver
lørdagskveld.

– Det kommer mellom 30 og 40 personer hver gang, men dette er mer et sosialt tilbud. Vi
dekker kostnader knyttet til leie og utstyr, men deltakerne ønsker ingen trener. De vil bare
ha det gøy med fotball. Her kommer alle ulike nasjonaliteter. Hovedvekten av deltakerne har
flykntning- eller innvandrerbakgrunn, men det er også nordmenn med.

To ganger i året arrangerer Vard turnering i hallen. Før jul i fjor deltok 75 spillere på
turneringen, men vanligvis pleier det å være snaut 100 deltakere.

– Alle nasjonaliteter er representert, og folk vil jo vinne, så det hender jo at det smeller
litt og blir halvfarlig, men alle er like gode venner etterpå. Det er utrolig kjekt å se,
sier han.

Kanskje kan brukerne av Åpen hall-tilbudet løse klubbens behov for veiledere.
Vi har et mål om å bruke flere i den gjengen her som støttekontakter for nye barn i
idrettslaget, og flere av dem er også foreldre til de ungene som har kommet inn i klubben via
Vardmodellen. Det er veldig god trygghet i de veilederne vi har i dag og, men det er kanskje
enda større trygghet i voksne personer som kan kjenne seg igjen i situasjonen de nye
familiene står oppe i, sier Oddbjørn Skartun.