Årene i Vard var enormt viktige for meg

Skrevet av Øystein Eide

Foto: Bildbyrån

Vard har fostret mange gode spillere gjennom tidene, og en av absolutt beste heter Alexander Søderlund. Han er like glad i Vard som Vard er i ham.

Rundt omkring på veldig mange gutte- og jente-rom i verden ligger det små og store barn under dyna og drømmer om en gang å bli stjerner på fotballbanen. De titter kanskje opp på plakaten som henger over senga og drømmer om at de en dag skal være avbildet på lignende plakater. For noen handler drømmen om å spille på Manchester United, Liverpool, Barcelona eller Real Madrid. For andre er drømmen kanskje å nå opp til de beste lagene i Norge; Rosenborg, Molde, FKH. For de aller aller fleste går drømmen ikke i oppfyllelse.

I en god del gutterom på Haugalandet, og helt sikkert i Trøndelag, ja kanskje til og med i St. Etienne i Frankrike, henger det en plakat eller et bilde av Alexander Toft Søderlund. Det tasser noen små fotballspillere rundt med SØDERLUND printet på ryggen på fotballdrakten. De tenker kanskje at den smilende lysluggen fra Frakkagjerd, Tysvær har oppnådd sin store drøm i livet.

Jeg har aldri vært typen som har hatt store ambisjoner. Som oftest har det handlet om å ha det gøy der og da, sier 31-åringen.

Historien om Søderlund er på mange måter historien om en gutt som var god i fotball og som via hard jobbing, litt flaks og noen tilfeldigheter, har fått oppleve mer enn de fleste fotballspillere fra Haugalandet.

Her er noen av de høydepunktene:

Debut på U21-landslaget i 2006.
Debut på A-laget til Vard i 2007
Utenlandsopphold med varierende hell (Italia, Island, Belgia) fra 2008-2010.
Retur til Vard i 2011.
Debut for FKH i eliteserien 20. mars 2011. 24 scoringer på 70 kamper for FKH fra 2011-2013.
Debut på A-landslaget i 2012. Står nå med 33 kamper og 2 mål for Norge.
Overgang til Rosenborg juli 2013.
Toppscorer i eliteserien i 2015 (22 mål). Scoret totalt 38 mål på 63 kamper for RBK.
Første landslagsmål i oktober 2015, mot Malta.
Seriemester og cupmester med Rosenborg i 2015
Solgt til St. Etienne januar 2016.
Retur til Rosenborg februar 2018. Seriemester og cupmester i 2018.

Alexander og sønnen Noah.

Alt dette, og mere til, uten å ha noen klar plan, noen nøye uttenkt strategi. Hvordan er det mulig?

La oss starte med begynnelsen, eller i hvert fall den tidlige fasen.

– Stegaberg er barndomsklubben min. Der spilte jeg til jeg var 16 år, og jeg må vel kunne si at jeg var en av de beste spillerne i klubben i barne- og ungdomsårene. Da jeg var 16 år meldte jeg overgang til juniorlaget til FKH, som virket som det naturlige neste steget på den tiden.

Som mange andre unge håpefulle, både i FKH og i andre juniorlag rundt omkring i landet, vokste ikke fotballtreet rett inn i himmelen for unge Søderlund. Han registrerte at jevnaldrende spillere fikk en annen og mer fristende type utfordring enn ham i en annen klubb i byen. En klubb som var rød og blå. Året er 2006.

– Jeg tror at noe av det lureste jeg har gjort i min karriere er å plukke opp telefonen og ringe til Vard. Jeg visste at Michael (Haukås), Espen (Helgeland) og andre jeg kjente, fikk sjansen på A-laget der. Jeg ønsket å være en del av det. I tillegg hadde de spillere som Reidar Dommersnes, Espen Severeide og Per Morten Sønstabø i klubben. Kjell Sture Jensen var sentral i teamet rundt juniorlaget og Kjell Inge Bråtveit trente A-laget. Det å få lov til å bli en del av den gruppa ble avgjørende for meg. Det var ikke en del av en langsiktig plan for meg, men jeg tror ikke jeg hadde fått den reisen jeg har hatt som fotballspiller, uten tiden og folkene i Vard den gangen.

Det som er helt sikkert når man snakker med folk som har lykkes, og for så vidt mislyktes, i ulike bransjer, er at tilfeldigheter og flaks ofte spiller en rolle. Det at Vard på denne tiden hadde en klar filosofi om gi unge lokale spillere spilletid, var noe som falt godt ut for unge Søderlund.

– Jeg gikk fra å sitte på benken i 3. divisjon til å få min debut på U21-landslaget. Jeg ble en del av A-laget til Vard og det viktigste av alt var jeg lærte hva god treningskultur var. Samtidig fikk jeg oppleve den tryggheten og gleden det var å være på Vardhuset med gode lagkamerater.

Noe som av det som var medvirkende til at Søderlund stadig tok nye steg som fotballspiller var den nevnte treningskulturen, og kanskje mest av alt at han fant en spesiell treningskompis som pushet ham det lille ekstra.

– Michael Haukås og jeg fant tonen og vi drev hverandre fremover. Jeg har alltid hatt slik de gangene jeg har lyktes best som spiller at jeg har hatt en medspiller som jeg har klikket ekstra godt med der vi har pushet hverandre. I FKH var det Nikola Djurdjic, i Rosenborg første gang jeg var der, var det Stefan Strandberg.

21.10.06: Vard mot Algård FK.
Magnus Uleland, Alexander Søderlund og Michael Haukås jubler.

I Vard den gang da, tidlig på 2000-tallet var det snakk om å suge til seg læring.

– Den type samhold vi hadde i Vard er noe jeg har savnet i noen av de andre klubbene jeg har vært i. I Frankrike for eksempel, var det mye mer én og én. I Vard var det spillere på laget som var 10 år eldre enn meg, og det jeg la spesielt merke til var at de hadde det artig. Samtidig som de var seriøse i den jobben de la ned, slik blant annet Eirik Horneland var et eksempel på, så var det tydelig at de hadde det gøy. Jeg har aldri lært så mye som jeg gjorde det året.

Nå er de to guttene fra Vard gjenforent i Rosenborg. I skrivende stund er de ferd med å finne formen etter en famlende start. Både Søderlund og Horneland har måttet tåle mishagsytringer fra kravstore og forventningsfulle supportere. Begge virker å stå rakrygget i stormen, og jakte på den samme idrettsgleden som drev dem den gang da, i Vard-drakten.

14.august 2010: Ørn Horten – Vard Haugesund 2-1. Fv. Oddbjørn Skartun, Alexander Søderlund, Steinar Lein, Rune Løvland. Foto: Samuel Svendsen

De siste årene har Søderlund tjent gode penger på fotballferdighetene sine, uten at det har vært hverken planen eller drivkraften.

– Det som kanskje er litt rart er at det første året i Vard, da jeg tjente minimalt med penger, er det jeg tenker på med mest glede. Jeg trives godt nå også altså, ikke misforstå, men det var noe med den første tiden.

Det som er slående når du prater fotball med Alexander Søderlund er at han er litt annerledes enn den stereotype fotballspilleren. Han snakker mye om trivsel som en avgjørende faktor for å lykkes og lite om kynisme, spisse albuer og tanker om egen suksess. Derfor har han heller aldri lagt skjul på at det naturlige neste steget i karrieren og i livet ellers, er å flytte hjem. Hjem til Haugalandet sammen med kone og barn.

Når jeg flytter hjem, ikke hvis, da skal du ikke se bort ifra at du ser meg med Vard-jakka på som trener for guttungen.

– Bor vi i Haugesund er det selvsagt ingen andre klubber som er aktuelle. Det å være en del av et fotballmiljø er så kjekt at det regner jeg med å fortsette å være også etter at jeg gir meg som spiller, smiler han.

Mens Rosenborg og Søderlund har startet tabellklatringen, er Vard-guttene i hard duell med nabo Djerv 1919 om å toppe tabellen i 3. divisjon. Kraftspissen fra Frakkagjerd følger selvsagt med.

– Jeg ser kamper på nettet på Haugesunds Avis når jeg har sjansen. Det er vel nesten bare Roy (Miljeteig), Kolla (Fosen) og Espen (Severeide) igjen av de jeg kjenner, men jeg følger med. Det ser jeg for meg at jeg alltid kommer til å gjøre.

Facebook

Twitter

Oddbjørn Skartun er leder for Vardmodellen, og trener for laget til Nasma (18) og lagvenninnene. | Foto: Lars Fisketjøn

← Nå knekker Vardmodellen jentekoden

En god «garderobe», etter at seriegullet for junior var sikret i -98: Bak f.v. Odd Erling Støle, Sølve O. Mala, Frank K. Kongshavn, Bjørn Rikard Børgesen, Erlend Aarvik, Espen Johansen, Kalle Snarheim, Espen Bull-Tornøe, Arne Furumo. Foran f.v. Kolbjørn Fosen, Jarle Steinsland, Kai Rune M. Holmen, Ronny Aasbø, Rune Øvrebø, Alexander Hauge, Kjetil Mosdal, Harald M. Bersaas, Håkon Dommersnes.

Garderoben →

Annonse