Gravemaskin- eller noe med TV?

Skrevet av Egil Severeide

Kolbjørn Fosen drømte om å trene Brann, og har stor sans for tysk fotball.

Gravemaskinskjører, kanskje? Eller noe med TV-produksjon å gjøre? Eg e jo utdanna førskolelærar og idrett, men vett a søren ka eg hadde gjort på om eg ikkje hadde vært fotballtrenar.

Kolbjørn Fosen ser ut i lufta på kontoret i Vard-huset, som ikke akkurat oser av ryddighet. Han er unnskyldt; det er dagen etter at Vards A-lag har slått Brann 2 2-1 og topper tabellen med fire seire på rad. Fire dager senere skal han lede laget i toppkampen mot naboen Djerv 1919.

Det er den han forbereder. Ser video av gårsdagens kamp, analyserer styrke og svakhet hos motstanderen. Kolbjørn Fosen er grundig. Det er en av hans sterke sider, betror han oss. De andre er vinnervilje og styrken til å stå i det, som han sier.

Han likner litt på faren, Ernst, som døde for 3 år siden, bare 61 år gammel. Trekkene, måten han snakker på, latteren. Ernst Fosen, som bar kapteinsbindet på juniorlaget som vant NM-cupen i 1972, og som var med i troppen helt til finalen mot Bodø Glimt i 1975.

Fin fyr.

Fotball er ferskvare, sier Vard-trener Kolbjørn Fosen, som har kontoret fullt av fotballektyre.

Jyplingen

Kolbjørn Fosen ble aldri noen stor fotballspiller. Derfor dreide det seg tidlig om trenergjerningen. Som 18-åring ble han og faren intervjuet i Haugesunds Avis. Der serverte jyplingen drømmen om å trene Brann til seier i Eliteserien.

Nå feirer han 40 i oktober, og drømmene er etter hvert ispedd en god dose realisme. Han har skaffet seg solid trenerutdannelse, spillerutvikler med UEFAs nest høyeste lisens, deltaker på det første kullet utdannet i i Norge. Han har høstet lærdom fra belgisk fotball og sammen med Jostein Grindhaug sett nærmere på hvordan Barcelonas lillebror Espanyol driver spillerutvikling.

Og han har praktisert som utvikler og trener i Vard, FKH, Avaldsnes- og Haugar, der han to ganger i uka er i aksjon med de blåhvites kvinnelige U15-spillere.

Slitsomt?

Ikke i det hele tatt. Kolbjørn Fosen har valgt det sjøl, og kaller seg privilegert. Selv om han så definitivt ikke blir rik av det…

– Ikke i nærheten, en gang. Men jeg blir rik på mye annet; møtet med fantastiske mennesker, opplevelser, være en del av et team. Og erfare hvor nydelig det er når spillere du aldri trodde ville nå langt, ikler seg den norske landslagsdrakten og dunker ballen i mål på direkte-tv.

Som…?

– Ja, ta Alexander Søderlund, for eksempel. Eller Michael Haukås. Det var få som trodde de ville bli eliteseriespillere når de var 16-17-åringer. Men de sto på, jobbet og trente seg gode. Mange stagnerer og detter av i 20-22 årsalderen. Alexander og Michael hadde stayerevnen -og fikk betalt for det.

Som en proff

Kolbjørn Fosen fyller 40 til høsten, og lever i fotballmiljøet hele tiden. Sjekk dagboka hans:

08.30: Frokost på Avaldsnes. Påfølgende trening, lagdeler eller enkeltspillere med spesielt fokus på landslagsaktuelle Olaug Tvedten og Anne Jøsendal.

14.00: Vard-huset. Videoanalyse av eget og motstanderes lag. Oversikt over tilgjengelige spillere. Planlegging av treningsøkt.

16.00 Trening på Stakkestad-banen eller Vard-huset.

18.00 Arbeidsdagen over, men to av kveldene går med til trening med Haugars 15 års damer på Stakkestad. Da er Kolbjørn hjemme ved 21-tida.

– Blir du ikke drittlei innimellom?

– Veldig sjeldent. Det er en livsstil. Og livet er blitt rikere nå som jeg ikke lenger er singel. Nå har jeg ei som er glad i meg der hjemme med bonusdatter og hund på kjøpet. Har jeg behov for alenetid drar jeg på hytta ved Ålfjorden og jobber med prosjekter. Jeg er ingen handyman, men klarer å få satt inn ei dør og snekret litt innimellom.

Fotball i utvikling

Et smil brer seg over ansiktet. Ikledd treningsklær og Vard-trøye vipper han lekent på kontorstolen og nikker mot bunken av lektyre som bugner på kontorpulten.

– Må holde meg oppdatert, vet du. Fotball er ferskvare. Utviklingen går så fort. Se på de beste lagene, de setter standarden.

Hva er forskjellen?

– Tempoet, aggressiviteten. Racerbilfotball, sprint/stopp gjennom en hel kamp. Det er det som imponerer. Hvordan spillere på toppnivå klarer å holde maksfart i løp gjennom en hel kamp, sier Kolbjørn Fosen, og hevder det får konsekvenser for treningsmetodene.

– Det er gammeldags med 4 minutters løp. Nå handler det ikke bare om kondisjon, men hvor ofte og lenge du klarer å løpe bånn spiker. Slikt blir du bare god på ved å øve på kamplike situasjoner på trening.

– Stor forskjell på å trene jenter og gutter?

– Fysisk ja, men ikke i arbeidskapasitet. Olaug Tvedten og Kristoffer Haraldseid løper i prinsippet like langt. Det er ikke stor forskjell på vilje og ambisjoner heller.

Hva er ambisjonene dine som trener?

Kolbjørn Fosen sliter. Legger hendene bak nakken og puster tungt..

– Det hadde vært jysla kjekt å ta FKH til gruppespillet i Europa League, kommer det omsider. Så modererer han:

– Men jeg kan også være i Vard i 10 år og jobbe med spillerutvikling, skape en sterk plattform, slik vi hadde for en del år siden. Jeg liker utfordrende prosjekter.

– Utlandet?

– Ikke noe jeg tenker på. Må jo først levere. Men det hadde vært fristende å trene et eliteserielag, oppsummerer han.

Liker tysk

Kolbjørn Fosen har sans for tysk fotball, men heier på Liverpool. Derfor er det stas at germaneren Klopp styrer skuta på Anfield. «Heavy metal-fotball»-sier 39-åringen om Liverpools spillestil. Og det er utelukkende positivt ment.

Kolbjørns hunger etter fotballkunnskap har skapt et lite paradoks. Han vet mer enn noen gang, men samtidig har han erkjent at det er så mye mer å hente. Kunnskap har gjort ham mer ydmyk, og fått ham til å endre oppfatning på vesentlige områder.

– Jeg skal villig innrømme at jeg var mer keen på å toppe lag i ungdomsavdelingen enn jeg er nå. Nå er jeg mer fokusert på å skape gode treningsmiljøer, og gi flest mulig sjansen til å bli en best mulig utgave av seg selv. Så må vi skape mest mulig jevne kamper, slik at det blir utfordringer i hver match.

Råd til en 14-åring?

– Vær tålmodig, bruk løkka og stå igjen etter fellestreningene. Så må du ha driven når det butter imot.

Noen du vil rose?

– De som står på for klubben. Som jobber dugnad, men som knapt noen ser. De har jeg respekt for.

Blir du sur når laget ditt taper?

– Jeg liker ikke å tape. Fotball er følelser, hvis ikke hadde det vært kjedelig. Men det gjelder å kontrollere galskapen når det går ei kule varmt.

Sier Vard-treneren før han må haste videre til et sted han egentlig ikke gleder seg særlig til.

Tannlegen.

Facebook

Twitter

← Til forsiden

61169160_366191834102285_2896095292346597376_n

Syndefallet →

Annonse