Haugesund Sparebank Magasinsponsor

Garderoben

En god «garderobe», etter at seriegullet for junior var sikret i -98: Bak f.v. Odd Erling Støle, Sølve O. Mala, Frank K. Kongshavn, Bjørn Rikard Børgesen, Erlend Aarvik, Espen Johansen, Kalle Snarheim, Espen Bull-Tornøe, Arne Furumo. Foran f.v. Kolbjørn Fosen, Jarle Steinsland, Kai Rune M. Holmen, Ronny Aasbø, Rune Øvrebø, Alexander Hauge, Kjetil Mosdal, Harald M. Bersaas, Håkon Dommersnes.

Det er ikke ofte jeg er på Vardhuset lenger, men når jeg er det, som regel av utenomsportslige årsaker, går jeg instinktivt mot garderobene.

De gamle, der benkene ble montert av trofaste dugnadshender en gang på 70-tallet, impregnert med så mye svette, gnagsår og neseblod at lukten sitter i hele huset. Den sitter i hvert fall i ryggmargen, for dette er som en kodet handling, nedarvet gjennom utallige årganger med Vard-spillere som har vokst opp her. Jeg åpner døren, glemmer med ett hvilket ærend jeg er ute i og løper uanfektet ned trappene. Snur hodet mot utstyrslageret for å se om det er noen som pumper ballene, og spisser ørene for å sjekke om vi er i rommet til høyre eller venstre.

Omtrent på dette tidspunktet går det opp for meg at jeg ikke har noe i denne etasjen å bestille. For det er ikke lyden av laget mitt jeg hører, og brått må jeg innse at dette er noen andres garderober nå. De tilhører en ny generasjon, som skal feire sine egne bragder og slikke sine egne sår. Samtidig gir det en følelse av å vite hvor jeg kommer fra, og får meg ofte til å humre av en historie som antagelig ikke egner seg på trykk.

Ikke fordi det skjedde akkurat her, i disse lokalene. Den garderoben jeg er opptatt av eksisterer i kraft av noe mye større, som strekker seg langt utover kryssfinér, linoleum og klesknagger. Den lar seg ikke begrense av tid og sted, kan ikke kjøpes for penger og er ikke noe du skal kødde med. Alle som har spilt fotball en stund vet hva jeg mener. Garderoben er hellig, og den stemningen som skapes der har nesten alt å si for hvordan en presterer på banen.

Når et lag møter motstand hører man ofte sportskommentatorer uttale at «treneren har mistet garderoben». En må kanskje ikke være språkforsker for å skjønne at det er ment i overført betydning, men det er ikke sikkert vi fyller setningen med det samme innholdet. Den vanligste tolkningen er nok at treneren av en eller annen årsak har mistet spillernes respekt, og at de derfor nekter å følge den strategien som er lagt. Det er selvfølgelig helt legitimt å tenke det, men det blir også en enkel og unyansert forståelse av problemet, som muligens springer ut av mer komplekse utfordringer.

På det ytre planet dreier det seg om at rundt 15-20 mennesker møtes i et rom, mer eller mindre på daglig basis, primært for å skifte fra hverdagsklær til fotballutstyr, trene eller spille kamp, deretter dusje og ta på seg noenlunde det samme de kom i. Spørsmålet mitt er hva som gjør at denne handlingen utvikler seg til å bli noe mer enn et tanketomt, funksjonelt ritual? Hva er det som kjennetegner de beste garderobene, som trenere er så redde for å miste?

Om en har tenkt å få til noe som helst på en fotballbane, må en bygge relasjoner og lære hverandre å kjenne. Dernest må en bli enige om noen felles mål og legge en plan for hvordan de skal oppnås. Det høres kanskje litt kleint ut, men det handler om å utvikle en god gruppedynamikk, som videre danner grunnlaget for en god prestasjonskultur. Der en opplever samhold, tilhørighet og lagfølelse. Der det er aksept for forskjeller og et genuint ønske om å inkludere, også de som kommer inn i et etablert fellesskap. Der det oppfordres til å prøve og feile, og legges til rette for at alle skal oppleve mestring utfra sine egne forutsetninger. På den måten kan man overbevise de involverte til å tro på noe større enn seg selv. Den sosiale aktiviteten før og etter trening vil også bidra til høyere fokus på feltet og bedre kvalitet på øktene.

De siste årene har det kommet mange rapporter om at dagens ungdom ikke tar garderoben på alvor. Nå er det visstnok helt normalt at en møter opp til kamp og trening ferdig påkledd, og på skolen er det stadig flere som vegrer seg for å dusje sammen med klassekameratene. Det er en urovekkende trend. Om det er foreldrenes tidsklemme, det økende kroppspresset eller andre faktorer som har skylden, er uvisst. Uansett bør det brukes betydelige ressurser på å unngå at dette blir den nye virkeligheten.

Fotball handler selvfølgelig om å bli god og vinne kamper, men det er de færreste forunt å nå toppen. For fotballspillere flest handler det om noe helt annet. Som å finne ut at vi ikke er verdens midtpunkt, lære å omgås andre mennesker og knytte bånd. Slik at vi blir litt bedre rustet til å møte de utfordringene som oppstår på alle livets arenaer.

Det kan virke banalt, men det er ikke mulig å overdrive betydningen av å tilbringe tid sammen utenfor banen; å knytte sko, snakke om trivialiteter, springe ut av en iskald dusj, le av en dårlig vits og sparke i veggen når ting ikke går som planlagt. Psykologi er ofte en undervurdert dimensjon i fotball, selv om vi ukentlig ser eksempler på at sterke kollektiv og vinnermentalitet er viktigere enn talent, rutine og ferdigheter. Det ultimate vil jo være en kombinasjon, men en må begynne i riktig ende. Begynn med garderoben.

Foto: Bildbyrån

← Årene i Vard var enormt viktige for meg

Til forsiden →

Annonse
Vi bruker cookies for å gi deg en best mulig brukeropplevelse. Du kan eventuelt skru av dette i nettleseren din. Personvernerklæring