Skrevet av Frank Kongshavn
De gamle, der benkene ble montert av trofaste dugnadshender en gang på 70-tallet, impregnert med så mye svette, gnagsår og neseblod at lukten sitter i hele huset. Den sitter i hvert fall i ryggmargen, for dette er som en kodet handling, nedarvet gjennom utallige årganger med Vard-spillere som har vokst opp her. Jeg åpner døren, glemmer med ett hvilket ærend jeg er ute i og løper uanfektet ned trappene. Snur hodet mot utstyrslageret for å se om det er noen som pumper ballene, og spisser ørene for å sjekke om vi er i rommet til høyre eller venstre.
Omtrent på dette tidspunktet går det opp for meg at jeg ikke har noe i denne etasjen å bestille. For det er ikke lyden av laget mitt jeg hører, og brått må jeg innse at dette er noen andres garderober nå. De tilhører en ny generasjon, som skal feire sine egne bragder og slikke sine egne sår. Samtidig gir det en følelse av å vite hvor jeg kommer fra, og får meg ofte til å humre av en historie som antagelig ikke egner seg på trykk.
Ikke fordi det skjedde akkurat her, i disse lokalene. Den garderoben jeg er opptatt av eksisterer i kraft av noe mye større, som strekker seg langt utover kryssfinér, linoleum og klesknagger. Den lar seg ikke begrense av tid og sted, kan ikke kjøpes for penger og er ikke noe du skal kødde med. Alle som har spilt fotball en stund vet hva jeg mener. Garderoben er hellig, og den stemningen som skapes der har nesten alt å si for hvordan en presterer på banen.
Når et lag møter motstand hører man ofte sportskommentatorer uttale at «treneren har mistet garderoben». En må kanskje ikke være språkforsker for å skjønne at det er ment i overført betydning, men det er ikke sikkert vi fyller setningen med det samme innholdet. Den vanligste tolkningen er nok at treneren av en eller annen årsak har mistet spillernes respekt, og at de derfor nekter å følge den strategien som er lagt. Det er selvfølgelig helt legitimt å tenke det, men det blir også en enkel og unyansert forståelse av problemet, som muligens springer ut av mer komplekse utfordringer.
På det ytre planet dreier det seg om at rundt 15-20 mennesker møtes i et rom, mer eller mindre på daglig basis, primært for å skifte fra hverdagsklær til fotballutstyr, trene eller spille kamp, deretter dusje og ta på seg noenlunde det samme de kom i. Spørsmålet mitt er hva som gjør at denne handlingen utvikler seg til å bli noe mer enn et tanketomt, funksjonelt ritual? Hva er det som kjennetegner de beste garderobene, som trenere er så redde for å miste?
